Forgiftninger

av
Rådgiver, cand. med. vet. Kristin Opdal Seljetun
og professor dr. med. vet. Nils E. Søli

Dette avsnittet er først og fremst beregnet som en veiledning til dyrehelsepersonell.
Ved akutte forgiftninger hos dyr er det ofte vanskelig å få brakt på det rene hvilket giftstoff det er som har forårsaket tilstanden. En generell behandling er da eneste tiltak som kan settes i verk. Generell behandling vil også vanligvis være første trinn i behandling av en akutt forgiftning med kjent giftstoff, og eneste behandling hvis antidot ikke er tilgjengelig. Vi har derfor satt opp noen prinsipper for generell behandling av akutte forgiftninger.
For de tilfellene hvor årsaksforholdene er klarlagt, og det kan skaffes antidot mot den aktuelle forgiftningen, har vi satt opp en liste over giftstoffer med korresponderende antidoter. Antidotene er enten markedsførte farmasøytiske spesialpreparater, preparater med spesielt godkjenningsfritak eller apotekfremstilte preparater.
Informasjon om dosering m.v. ved de ulike forgiftningene, er i hovedsak basert på oppslagsbøker/lærebøker og i noen tilfeller publiserte artikler. Anbefalinger vedrørende doseringer er å betrakte som veiledende, og forfatterne vil ikke kunne påta seg ansvaret for bruken av preparater som ikke er godkjent for den aktuelle dyrearten.
Til produksjonsdyr kan det bare anvendes substanser som er vurdert med hensyn til MRL-verdier.
En liste over aktuell bakgrunnslitteratur kan fås ved henvendelse til Felleskatalogens redaksjon.
GENERELL BEHANDLING
  1. Behandling av perorale forgiftninger
    Forventes det en alvorlig forgiftning kan brekninger fremkalles hos de dyreartene som er i stand til å kaste opp. Det skal ikke fremkalles brekninger hos hest, drøvtyggere, fugl, kanin eller gnagere. Ved vurdering av brekningsfremkalling skal det tas hensyn til preparat, mengde og tid siden inntaket. Generelt kan det vurderes innen 1 time ved inntak av flytende preparat og inntil 2 timer ved fast preparat (f.eks. tabletter, agens i pulverform). Brekningsfremkalling vil også kunne utføres etter 2 timer ved inntak av tungtfordøyelig materiale som sopp og planter, depotpreparater, tabletter som kan gi bezoardannelse (f.eks. meprobamat, karbamazepin) og ved nedsatt tarmmotorikk (antikolinerge stoffer).
    Brekkmiddel er kontraindisert om pasienten har nedsatt bevissthet, kramper eller risiko for å utvikle kramper. Det skal heller ikke brukes ved inntak av petroleumsdestillater (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit) pga. aspirasjonsfaren eller etsende stoffer (f.eks. lut, sterke syrer, noen kvartære ammoniumsforbindelser). Salt er kontraindisert som brekkmiddel da det kan forårsake hypernatremi og alvorlige CNS-symptomer.
    Apomorfin er førstevalget til hund. Doseringen er 0,02-0,04 mg/kg i.v. eller 0,04-0,08 mg/kg i.m. eller s.c.
    Xylazin er førstevalget til katt i dosering 0,44 mg/kg i.m. Xylazinets depressive effekt på sentralnervesystemet kan reverseres ved å gi 1 mg atipamezol HCl i.m. pr. 10 mg xylazin.
    Medisinsk kull.
    Medisinsk kull kan med fordel gis ved perorale inntak av potensielt toksisk dose giftstoff. Det gis enten direkte eller etter brekningsfremkalling. Kull binder seg effektivt til forskjellige stoffer av en viss molekylstørrelse, slik at absorpsjonen reduseres. Det kan gis i de fleste tilfeller, med unntak av etsende stoffer (f.eks. lut, sterke syrer, noen kvartære ammoniumsforbindelser) eller petroleumsprodukter (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit). Kull binder seg ikke eller dårlig til alkoholer, jern og andre metaller. Det må ikke gis samtidig med brekkmiddel eller dersom det skal gis antidot peroralt.
    Dosering: Hund og katt: 0,5-2 g/kg, kanin 1 g/kg (hydrering viktig), fugl: 1-3 mg/g, ilder: 1-3 g/kg, drøvtyggere: 1-3 g/kg, hest: 1-2 g/kg (føll min. 250 g, voksen hest maks. 750 g).
    Ved forgiftninger med stoffer som har enterohepatisk sirkulasjon eller ved depotpreparater kan det gis en ny enkeltdose kull etter 4-6 timer. Ved gjentatt kulldosering må dyret ha fungerende tarmmotorikk.
    Ventrikkelskylling kan være et alternativ til brekkmiddel på komatøse pasienter. Det kan foretas med vann eller fysiologisk saltvann, og kull tilsettes da som adsorberende materiale i siste skyllevann.
  2. Behandling av forgiftninger etter inhalasjon
    Dyret fjernes fra forgiftningskilden - helst ut i frisk luft. Dyret holdes varmt og mest mulig i ro.
  3. Behandling av kutane forgiftninger
    Langhårede dyr vurderes klippet før vask. Hud og hårlag skylles med rikelige mengder vann med behagelig temperatur. Er stoffet ukjent eller det er fare for opptak gjennom huden, vaskes dyret grundig med mildt såpevann med påfølgende skylling.
    Ved kutan kontaminasjon av petroleumsdestillater (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit) kan det være nødvendig med gjentatte bad. Dyret bør få krage for å forhindre videre pelspleie og peroral forgiftning.
    Dyret holdes varmt og i ro for å forhindre utvikling av hypotermi.
SYMPTOMATISK BEHANDLING
I tillegg til de generelle behandlingsprinsippene som er nevnt, må det vurderes hvorvidt symptomatisk behandling skal benyttes.
Ved hypotermi kan pasienten dekkes med ulltepper. Ved hypertermi kan pasienten avkjøles med våte omslag eller med vann.
Annen symptomatisk behandling som kan være aktuell er væsketerapi, sjokkbehandling, adrenalininjeksjon ved hjertestans, kunstig respirasjon, respirasjonsstimulerende midler og behandling mot kramper. Ved forgiftninger skal gjenopplivingen fortsette lenge, spesielt hos ellers friske dyr.
SPESIFIKK BEHANDLING.
Se listen over forgiftninger.

Opplysninger om behandling av forgiftninger kan fås fra følgende institusjoner:

Seksjon for farmakologi og toksikologi, Norges veterinærhøgskole, Postboks 8146 Dep., 0033 Oslo. Telefon: 22 96 49 81, hverdager 9-15.
Giftinformasjonen, Postboks 7000, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Underlagt Helsedirektoratet. Begrenset kapasitet til å svare på forgiftninger hos dyr. Telefon: 22 59 13 00, hele døgnet.