Medikamentell behandling av fisk

Ved bedøving, behandling mot ektoparasitter og ved infeksjoner på hud og gjeller gis vanligvis medikamentet via vannet. Terapeutiske serumkonsentrasjoner av noen antibakterielle midler kan også oppnås på denne måten.

Fisken kan med fordel sultes ca. 1 døgn før behandling. Hvis mulig bør en alltid prøvebehandle et lite antall fisk først. I settefiskanlegg gjøres behandlingen vanligvis i stillestående systemer ved at vanntilførselen stoppes, vannvolumet reduseres noe, den aktuelle mengde medikament tilsettes fra en konsentrert oppløsning og blandes godt ut i karet. Vannet må som oftest oksygeneres, og oksygenmetningen bør måles kontinuerlig. Den bør ikke komme under 6 mg/liter. Alternativt kan behandlingen utføres i gjennomstrømmende systemer. Ved innløpet doserer en i forhold til vanngjennomstrømningen. I resirkuleringsanlegg bør medikamentløsningen ledes utenom biologiske filtre.

Ved avlusning i sjø trekkes en presenning rundt og under noten slik at vannvolumet isoleres. Medikamentet fortynnes med sjøvann og tilsettes på flere steder og dyp, slik at fordelingen blir jevn. Notvolumet reduseres for å redusere medikamentmengden. Oksygenering av vannet er nødvendig. Avlusning kan også utføres i brønnbåt.

Dette er pr. idag den eneste praktisk gjennomførbare behandlingsmetode for systemisk behandling av store mengder fisk. Det er hovedsakelig den friskeste del av populasjonen som blir behandlet, siden syk fisk mister matlysten. Vanligvis gis det 5 gram medisinert fôr pr. kilo fisk pr. dag.

Dersom en bestemmer seg for å behandle et parti fisk bør kuren komme i gang så raskt som mulig. Utfôringen bør om mulig skje i ett måltid om morgenen. Ved god appetitt kan det gis vanlig fôr etter fôring med medisinpellet. Utfôring av medisinfôr bør skje på samme måte som utfôring av vanlig fôr. Sulting av fisken før behandling frarådes, med mindre det er snakk om svært korte kurer, f.eks. ved behandling med midler mot bendelorm.

Fra vannet tas medikamenter særlig opp via gjellene.

Ved behandling gjennom fôret vil det meste av legemidlet vanligvis bli oppsugd fra tarmen og pylorusblindsekkene. Ventrikkeltømningstiden og tarmpassasjehastigheten vil ofte ha stor betydning for opptaket fra tarmen, dette påvirkes bl.a. av fôrets konsistens, fôrstyrke, innhold av næringsstoffer, ulike ioner etc.

Temperaturen har stor betydning for opptak, fordeling og utskillelse av legemidler. De ulike farmakokinetiske prosesser går normalt raskere ved høyere temperaturer enn ved lavere. Den lave og varierende kroppstemperaturen hos fisk gir lange tilbakeholdelsestider for mange medikamenter. Temperaturen kan også påvirke effekten av samme dose av et legemiddel, dels som følge av endringer i oppsuging, fordeling og utskillelse, dels på grunn av endringer i metabolismen hos de mikroorganismer som behandlingen er rettet mot.

Vannets salinitet har også stor betydning. Enkelte antibakterielle midler, f. eks. kinoloner, tas dårligere opp og skilles hurtigere ut i sjøvann enn i ferskvann.

Det er variasjon mellom ulike fiskearter i hvordan legemidler og andre kroppsfremmede stoffer fordeler seg. En kan derfor ikke uten videre overføre behandlingsregimer og slaktefrister mellom ulike fiskearter.

Enkelte medikamenter har tydelig affinitet for spesielle vevstyper. Tetracykliner vil f.eks. akkumuleres i benvev. Der inngår de faste forbindelser med bl.a. kalsium og løses usedvanlig sakte ut igjen.

Utskillelsen av medikamenter foregår hovedsakelig over lever, nyre og gjeller.